(PS: Dette er en drøm, en slik drøm har jeg kun hatt 1 gang før, og jeg ble så satt ut av drømmen at jeg var nødt til å skrive ned stikkord slik at jeg kunne huske hva jeg skulle skrive og hva jeg drømte om)
Det hele startet på en gård langt borte dekket av absolutt ingenting, mange kilometer med grønne frodige gress strekninger, og 1 vei med fortau på, hvor denne veien gikk og hvor lenge fortauet følgte så bestemt og perfekt linjet etter, vet ikke jeg. Men i denne røde låven skulle jeg temme en nymfeparakitt som jeg har fått "låne" av min lillebror. En grå/lysegrå fugl med røde flekker ved siden av nebbet sitt, så perfekt plassert at det ser ut som den rødmer eller bruker en god del for mye rouge. Den har også en hanekam som sveies opp og ned for å vise humøret til en hver person som skulle true eller glede fuglen.
Etter et par kvarter, hvor jeg bare plystret, sang og danset opp og ned med hodet for å kommunikasere med den fuglen som ikke var like interessert i å bli min venn, som jeg i å bli hans, kom min mor inn å ropte på meg. Frustrerende som det var å bli avvist av en fugl, var tålmodigheten min på topp for å få en navnløs fugl tam, fordi jeg visste hva en slik fugl kan gjøre når den er blitt tam. Den liker å bli kost på, kommer når du roper på den og skal spise hva en du spiser fordi alt mat er bedre en hans mat.
På vei til en amerikansk gul skolebuss(fordi min mor, ja min mor kjørte en slik en) begynte jeg å skjenne skuffelsen og frustrasjonen over hvor lang tid dette ville ta, i hvertfall når fuglen var inne i en stor låve og min fing var bare en liten sak å stå på i forhold til alle de sikre stødige pinnene. Jeg begynte å fundere på hvordan jeg skulle klare det. Så kom jeg på hva jeg hadde lest på internett, gå bort til fuglen sakte mens du snakker med fuglen, vent med å ta hånden innenfor buret til du ser at fuglen føler seg komfortabel og ikke avvisende. Ta så å prøve å stryke fuglen forsiktig for å vise at hånden er en venn, til slutt vil fuglen sakte men sikkert komme til hånden din og prate med deg. (Akkurat likt som du skjekker opp ei jente.)
I bussen fortalte min mor at jeg kan klare å temme en ville fugler ved å lukke opp vinduet på loftet for å slippe inn fugler fordi de kom inn hele tiden. Jeg fikk en ny idè og begynte å planlegge hvordan. Kanskje jeg skulle legge meg i hjørnet på rommet, koble en tråd på vindus karmen og dra til når det kom en fugl inn. Loft stuen vår er i hvertfall mye mindre en den store låven, så dette hadde jeg en bedre sjangse til.
Jeg tenkte, hvor kult hadde det ikke vært å vist en slik fugl til mine venner? Temmet en ordtenlig vill fugl, som de ser i trær men hvet at ingen mennesker skal klare å temme. Hele idèn grodde så fast i meg, at det var det første jeg skulle gjøre når jeg kom hjem. Fordi disse fuglene kom inn i vår loftstue hele tiden, jeg mener hele tiden. Gråe små fugler med rødt bryst og hvite hoder. Midt i all dag drømmingen min, skjedde det noe helt uforklarelig og ubeskrivelig morsomt.
Vinduet på bussen åpnet seg av en vind, og der kom det inn 10, miniatyr fugler, av alle slags fantastiske fuglearter. Og bare det at det var miniatyr fugler gjorde hele opplevelsen så fantastisk. Jeg klarte ikke å forstår at noe slikt var ekte, og her satt de, rett foran øyene på meg. Jeg kjente klørne sette seg på fingrene og plystring kom fra alle kanter, en havørn hadde satt seg god til rette og måken stod å skrek etter mat. Alle var myke å ta på, og alle hadde forskjellige typer nebb. De var fra alle tropiske deler av verden, også fugler fra kalde norge kom for å vise seg til meg. Så over opphisset som jeg var, skulle jeg spørre min mor om jeg kunne ta med fuglene hjem for å vise den frem. Idet hun snudde seg for å svare...
våknet jeg...
Vi var på en båt. En båt på vei til Englands fineste strøk i Danmark. En dam av sikkel lå fint plasert på puten og det eneste som var plassert i min lugar var 1 stk beige håndveske og 1 stk stor rullekoffert. Jeg visste selvfølgelig hvor jeg var og hvor jeg var på vei fordi jeg hadde jo tross alt sovnet der. Jeg våknet og skulle utover lugaren for å se hvor de andre var og om de ennå var våkne.
Ute satt min bror med sin røde caps og spilte på spillemaskinene til hvert minste øre og var helt sikkert blitt millionær etter hans flaks med spillemaskiner.
Vi var nært land og det var på tide å gjøre seg klar til å gå i land. Vi hadde ikke bil og måtte dermed stå foran alle andre bilene som i en liten hurtigrute.
Da vi kom løpende ut av båten var det som å løpe rett tilbake til fremtiden.
I en typisk 1800 talls engelsk gate med skitne godt brukte gatesteiner. Alt var i en svart og mørk "Jack the Ripper" scene, med tåke og damp fra skorstenene.
Vi beveget oss oppover og traff en liten pub kalt "Books&Liqour" hvor vi bestemte oss for å ta en halvliter og bli kjent med lokalbefolkningen. Mens vi satt å koste oss, sang og danset med de ruggete Engelsk danskene som hadde halvparten av tennene til en normal person og var nå naturlig svarte rundt i annsiktet og på armene.
Så fant jeg ut at jeg hadde glemt den beige veska mi på båten. Jeg tok tak i broren min og løpte alt jeg kunne nedover gatene med høyhælte sko og en stor rullekoffert bak meg.
vi skulle absolutt nå denne båten fordi det var noe veldig verdifullt oppi denne store, beige og godt brukte vesken. Da vi kom til ferjen var den på vei ut igjen.
