Inception

(PS: Dette er en drøm, en slik drøm har jeg kun hatt 1 gang før, og jeg ble så satt ut av drømmen at jeg var nødt til å skrive ned stikkord slik at jeg kunne huske hva jeg skulle skrive og hva jeg drømte om)

Det hele startet på en gård langt borte dekket av absolutt ingenting, mange kilometer med grønne frodige gress strekninger, og 1 vei med fortau på, hvor denne veien gikk og hvor lenge fortauet følgte så bestemt og perfekt linjet etter, vet ikke jeg. Men i denne røde låven skulle jeg temme en nymfeparakitt som jeg har fått "låne" av min lillebror. En grå/lysegrå fugl med røde flekker ved siden av nebbet sitt, så perfekt plassert at det ser ut som den rødmer eller bruker en god del for mye rouge. Den har også en hanekam som sveies opp og ned for å vise humøret til en hver person som skulle true eller glede fuglen.

Etter et par kvarter, hvor jeg bare plystret, sang og danset opp og ned med hodet for å kommunikasere med den fuglen som ikke var like interessert i å bli min venn, som jeg i å bli hans, kom min mor inn å ropte på meg. Frustrerende som det var å bli avvist av en fugl, var tålmodigheten min på topp for å få en navnløs fugl tam, fordi jeg visste hva en slik fugl kan gjøre når den er blitt tam. Den liker å bli kost på, kommer når du roper på den og skal spise hva en du spiser fordi alt mat er bedre en hans mat.

På vei til en amerikansk gul skolebuss(fordi min mor, ja min mor kjørte en slik en) begynte jeg å skjenne skuffelsen og frustrasjonen over hvor lang tid dette ville ta, i hvertfall når fuglen var inne i en stor låve og min fing var bare en liten sak å stå på i forhold til alle de sikre stødige pinnene. Jeg begynte å fundere på hvordan jeg skulle klare det. Så kom jeg på hva jeg hadde lest på internett, gå bort til fuglen sakte mens du snakker med fuglen, vent med å ta hånden innenfor buret til du ser at fuglen føler seg komfortabel og ikke avvisende. Ta så å prøve å stryke fuglen forsiktig for å vise at hånden er en venn, til slutt vil fuglen sakte men sikkert komme til hånden din og prate med deg. (Akkurat likt som du skjekker opp ei jente.)

I bussen fortalte min mor at jeg kan klare å temme en ville fugler ved å lukke opp vinduet på loftet for å slippe inn fugler fordi de kom inn hele tiden. Jeg fikk en ny idè og begynte å planlegge hvordan. Kanskje jeg skulle legge meg i hjørnet på rommet, koble en tråd på vindus karmen og dra til når det kom en fugl inn. Loft stuen vår er i hvertfall mye mindre en den store låven, så dette hadde jeg en bedre sjangse til.

Jeg tenkte, hvor kult hadde det ikke vært å vist en slik fugl til mine venner? Temmet en ordtenlig vill fugl, som de ser i trær men hvet at ingen mennesker skal klare å temme. Hele idèn grodde så fast i meg, at det var det første jeg skulle gjøre når jeg kom hjem. Fordi disse fuglene kom inn i vår loftstue hele tiden, jeg mener hele tiden. Gråe små fugler med rødt bryst og hvite hoder. Midt i all dag drømmingen min, skjedde det noe helt uforklarelig og ubeskrivelig morsomt.

Vinduet på bussen åpnet seg av en vind, og der kom det inn 10, miniatyr fugler, av alle slags fantastiske fuglearter. Og bare det at det var miniatyr fugler gjorde hele opplevelsen så fantastisk. Jeg klarte ikke å forstår at noe slikt var ekte, og her satt de, rett foran øyene på meg. Jeg kjente klørne sette seg på fingrene og plystring kom fra alle kanter, en havørn hadde satt seg god til rette og måken stod å skrek etter mat. Alle var myke å ta på, og alle hadde forskjellige typer nebb. De var fra alle tropiske deler av verden, også fugler fra kalde norge kom for å vise seg til meg. Så over opphisset som jeg var, skulle jeg spørre min mor om jeg kunne ta med fuglene hjem for å vise den frem. Idet hun snudde seg for å svare...
våknet jeg...

Vi var på en båt. En båt på vei til Englands fineste strøk i Danmark. En dam av sikkel lå fint plasert på puten og det eneste som var plassert i min lugar var 1 stk beige håndveske og 1 stk stor rullekoffert. Jeg visste selvfølgelig hvor jeg var og hvor jeg var på vei fordi jeg hadde jo tross alt sovnet der. Jeg våknet og skulle utover lugaren for å se hvor de andre var og om de ennå var våkne.

Ute satt min bror med sin røde caps og spilte på spillemaskinene til hvert minste øre og var helt sikkert blitt millionær etter hans flaks med spillemaskiner.
Vi var nært land og det var på tide å gjøre seg klar til å gå i land. Vi hadde ikke bil og måtte dermed stå foran alle andre bilene som i en liten hurtigrute.
Da vi kom løpende ut av båten var det som å løpe rett tilbake til fremtiden.
I en typisk 1800 talls engelsk gate med skitne godt brukte gatesteiner. Alt var i en svart og mørk "Jack the Ripper" scene, med tåke og damp fra skorstenene.

Vi beveget oss oppover og traff en liten pub kalt "Books&Liqour" hvor vi bestemte oss for å ta en halvliter og bli kjent med lokalbefolkningen. Mens vi satt å koste oss, sang og danset med de ruggete Engelsk danskene som hadde halvparten av tennene til en normal person og var nå naturlig svarte rundt i annsiktet og på armene.

Så fant jeg ut at jeg hadde glemt den beige veska mi på båten. Jeg tok tak i broren min og løpte alt jeg kunne nedover gatene med høyhælte sko og en stor rullekoffert bak meg.

vi skulle absolutt nå denne båten fordi det var noe veldig verdifullt oppi denne store, beige og godt brukte vesken. Da vi kom til ferjen var den på vei ut igjen.

Skoleprosjekt og bunnfisk.

For et x anntall år siden ("x" fordi det lærte jeg var den matematiske bokstaven for ukjent anntall) reiste jeg og min tvillingbror til hytta sammen med vår farfar og farmor. Dette var da i sammenheng med et skoleprosjekt jeg ærlig talt ikke husker hva handlet om, som gjorde at vi fikk dra en uke på hytten.

Det er ikke mye jeg husker fra denne turen, men en ting er brent inn i min hukommelse for alltid. Det var en vakker dag og vi hadde planlagt hele uken å legge garn og bade etter på.

Dette kom selfølgelig ikke uten jobb i forveien, som min farfar alltid pleier å gjøre når noe gøy skal gjøres, må jobb gjøres først. Så vi fikk i ansvar for å gjøre garnet rent og flokefritt. Dette tok sin evighet av dagen og du som sitter å frusterer deg over at ditt iPhone/iPod headsett er i floker når du skal bruke det, vet ikke hvordan det da er å rette opp et gammelt garn som ikke er brukt på en god tid.

Turen ut var en nydelig tur, som alltid. (Jeg vil ikke tegne det i paint grunnet det klarer ikke å bli perfekt nok) Solen var på vei ned, det var varmt i luften selvom det var en frisk sørlig bris som slo over havet. Sjølukten og måkenes desperate rop etter oppmerksomhet kan ikke sammenlignes med annet.

Garnet var satt og mens vi dro, ble den oransje baljen som skulle vise hvor vi hadde lagt garnet, mindre og mindre. Nå måtte vi finne en stor flaske med tålmodighet og smøre det over oss, fordi vi måtte nå vente til neste dag før vi fikk se om vi fikk noe fisk i det hele tatt. Det var for så vidt greit, fordi nå skulle vi bade.
Mens vi hadde satt garn hadde vi hatt et termometer i vannet for å vise hvor varmt det var slik vi hadde en liten anelse om hva vi forventet oss. Den viste hele 20°C og vi gledet oss til å hoppe uti vannet.

Vi stod klar i badeshortsen da vi fikk en strålende idè! La oss gjøre dette nakne! Klokken var sent nok til at det ikke skulle komme noen båt vår vei, og vannet var jo varmt. Alt stemmet med hvorfor vi skulle hoppet i havet nakne.

 I blanke messingen hoppet vi uti vannet som dekket bokstavelig talt hele kroppen. Vi kom fort opp igjen i latter og et lite kjennetegn av frykt i ryggraden, vi var jo tross alt nakne i et av verdens store hav.

Vi snudde oss for å svømme mot båten, til all vår forbauselse hørte vi lyden av hva som tidligere har vært gode minner og kjære tider på hytten vår, skru seg på og kjørte fra oss. Dette var en forferdelig følelse av å bli forlatt av noen du stolte på og var glad i, hvordan kunne han gjøre dette mot oss, tenkte jeg.
Min tvillingbror begynte med engang og svømme mot båten alt han kunne, vi var begge meget erfarne svømmere og tenkte vi hadde farten som skulle til for å ta igjen båten.
I panikk og frustrasjon skulle man tro at man kunne svømme raskere en verdens raskeste båt, men i dette tilfellet var denne båten utrolig rask.

Det mest frusterende var at min farfar ikke kjørte raskere en at han ikke kjørte lenger fra oss, men vi kom heller ikke nærmere, og i all den emosjonelle svømmeturen følte jeg meg slik. Alt jeg kunne tenke på var "Eg e sikker på at der ligge någe på bonnen nå som ska spisa meg bare fordi eg e naken å totalt sårbare!" Og det var det helt sikkert, men jeg liker selv og tro at fisken egentlig lo litt av å se panikken i to gutter som hadde glemt å ta på badeshorts før de hoppet uti det store skumle hav.

1 svømmende dverg og 1 fun fact.

Det hele skjedde når jeg skulle på krets mesterskap i svømming i haugesund som en ung gutt.
Jeg var en aktiv svømmer i et par flotte år og har noen gode og mange dårlige minner fra mine konkuranser.

Når jeg kom ut av bilen og var på vei til den grå bygningen med murstein bygget utover på en slik stilig arkitektisk måte begynte jeg å grue meg.

Jeg gruet meg til hver eneste konkuranse. Ikke fordi jeg ikke kom til å vinne, men mest fordi jeg ikke likte presset på å yte mitt stresse med noe jeg forbinner med avslappende og morsomt, og alt oppmerksomheten en tenkte man fikk når man var ute i vannet og 30 foreldre satt å så på.

Inne i dusjen var selfølgelig alle garderobe plassene tatt og jeg måtte skifte mitt på gulvet sammen med et par andre gutter, hele stemingen i skifte garderoben på en plass man ikke kjente var sosialt ubehagelig.

Etter man skifter i garderoben er det på vei inn til dusjen. I blanke messingen, holdt jeg badeshortsen og badehetten i en hånd og den andre hånden på andre steder for å sjule hva en liten gutt er redd for å vise til hvem som helst. Mens jeg sto å dusjet å syntes alt dette var helt fælt, klarte jeg ikke annet enn å overhøre to personer som tydeligvis kjente hverandre prate om hvorfor de var så kalde.
Så sprakk det fra den ene i flott haugesund dialekt.
-"Eg blir alltid så kalle' på beinå mine"
Så svarte den andre,
-"Vel, visste du det atta når du teke av deg sokkane, så synke temperaturen på beinå med 2 gradår nesten med ei gong?".

Dette kunne jeg ikke slutte å tenke på, hvordan i all verden visste han dette var sant? (husk dette var før jeg hadde fått internett og klarte å bruke det til unyttige ting på egenhånd.) Stumlende på livets store gåte og et par tanker videre hørte jeg navnet mitt på høytalerene.
Nå var det min tur til å  gå bort til start plattformen, men på veien bort stumlet synet mitt over noe jeg ble helt satt ut av. Det var en dverg som stod 2 paller bortenfor meg og skulle konkurere mot meg. Jeg tenkte med engang; "Nei, eg komme te å taba mot en dverg." Jeg stod stille å tenkte litt på hva folk ville si om jeg ble slått av noen som ikke er større en hva en første klassing var.

Treneren min kom bort og sa at jeg måtte skynde meg fordi alle ventet, og ydmyk gikk jeg videre og unskyldte meg til tidtakeren som stod bak min start platform.
Det sa "pang" og konkuransen var i gang, jeg svømte 100m fri svømming, og svømte crawl i og med at det var det jeg tenkte kom til å gå raskest. Til venstre for meg måtte jeg alltid se hvor dvergen var henne, og hver gang ble jeg overasket.
Mine løp gikk forsåvidt bra og jeg kom hjem fornøyd.

Og selfølgelig når jeg kom hjem, måtte jeg kjekke om det han hadde sagt var sant, ville jeg miste 2 grader av meg dersom jeg tok av sokkene.

Slik satt jeg i et par timer, tok av sokken, og tok den på, for å se om jeg klarte å kjenne noen forskjell.

2 stk. Fyldige jenter, 1 stk gips og 1 stk heisekran.

Det hele startet en aldeles nydelig dag i sommeren til 2. klasse.
Liten, uendelig med energi og naboens nye, blåe, og aldri så fristende hoppepute var min plan for dagen.
Jeg gikk over hekken min og kom inn i deres inngang til hagen hvor det allerede var et par unger samlet for å hoppe opp og ned å leke rundt med noe som så ut som en stor blå snegl. Den var ikke festet fast, heller ikke fullstending blåst opp så spretten var ikke bra og man fikk ikke lov til å være mer en 1 person, noe som alle barn på 7-8 år synes å være latterlig og uforståelig.

Men alle regler kan brytes. Mitt komplette bilde så noe slikt ut.

Jeg så to fyldige jenter, og en halv oppblåst hoppepute, som den adrenalin junkien jeg var tilbake i min barndom var bildet klart, og dette skulle vi fikse. Men som alle andre, trenger man å øve seg, fordi øving gjør mester, og man begynner gjerne ikke med full fart første gang man setter seg inn i en bil.
1 fyldig jente var en god oppvarming for mine fremtidige planer med å øke fart, vekt og bøye tid og univers.
Etter 5-6 hopp med 1 fyldig jente, var det på tide å senke oddsene for å overleve dramatisk. Akkurat i det min kamerat (en annen nabo) kom inn for å se hva alt dette spetakkelet var, presterer jeg og si.
"Skjekk nå! Dette e drid kult, verme!"
I det neste øyeblikk kom to store, fyldige, jenter. Vaggene i en O.K fart og hoppet på begge sider av hoppeputen.

Tiden stod stille og mens magesuget og min instinktuelle del av hjernen roper "KOM DEG BORT, DRITTUNGE!" sitter jeg med adrenalin og bare en tanke, jeg skal fly. I hvertfall i et par sekunder!

For meg, føltes det slik ut.

Så fikk jeg tatt på månen, bøyd tid og univers og fått det adrenalin kicket jeg som en 8 åring lengtet så mangt etter.

Selv om jeg vil annta at bilde så veldig annerledes ut for tilskuerene.

Jeg reiste meg opp, hadde ubeskrivelig vondt i min venstre arm og tok en titt for å finne ut av en arm ikke skal se slik ut.

I full sjokk tilstand, klarte jeg å løpe opp til rommet mitt, hvor det tilfeldigvis lå 3 madrasser spredt utover og som jeg gjorde når jeg hadde vondt i magen før, hoppet jeg på madrassen og rullet som en krokodille dreper bytter. Med en åpenbart knukket arm, er det å ta den verdens kjente 'dødsrullen' ikke anbefalt av noen leger eller doktorer. Min morfar kom å hentet meg og fikk meg til sykehuset hvor jeg ble lagt på narkose.
Det som slo meg var at denne gamle damen som uten tvil var en merkelig skapning når narkosen rant sakte men sikkert gjennom blodet, hun sa "det smaker enten pizza, eller løk".
I en halv våken state ville jeg kunne klare å tenke "Viss det blir løk så blir jeg inmari sinna!"
Alt hell gikk min vei og pizza smaken kom sammen med farger og en verden som gikk i surr.

Etter et par dager på sykehuset (Som jeg ikke gidder å fortelle om fordi det er verken morsomt eller underholdene) var det på tide å komme hjem. Hjemme ventet meg noe som en gutt på 8 år aldri trodde han ville få, når han har 3 brødre som var like ivrige etter elektroniske leketøy.

Naboen hadde tydeligvis fått så dårlig sammvittighet, så de tenkte at de skyldte meg noe for tragedien min. De hadde kjøpt en aldri så dyr gul, fjernkontrollert heisekran som til min store overaskelse gjorde det en heisekran gjør. Gleder gutter på 8 år og denne leken var nesten like høy som meg.

Klokker, klokker mer klokker og taco.

På fredag var det nesten helg, i hva som føltes som en evighet og mer.  8 ½  time på min heltidsjobb, på en fredag, kan for enkelte personer føles som 20 timer, og det er ikke bare enkelt i lengden. Jeg har mange ganger prøvd å ikke se på klokken i mine arbeids dager, men vaner er vaner, og da var det verst.

Jeg begynte å se på klokken når den slo 7, det er da min arbeids dag egentlig begynner, men pga. buss problemer og døgnet som ikke er helt enig med meg i de fleste  tilfeller hvor jeg skulle ønsket å ha mindre og mer timer i det.  Da var jeg tatt, jeg begynte å tenke på klokken hele tiden, tenkte ”åh, nå må det ha gått i hvertfall 20 minutter.” Nei, 20 minutter var 5 minutter, og skuffelsen var større og større for hver gang jeg så på disse 3 viserne som viser verden hvordan de skal leve sine liv i orden og som slaver til solens gang.

Etter 3 timer, var jeg aldri så lei av den røde, lille klokken så jeg klarte å se bort, men til alle skjermene, alle mobilene var det en klokke som lo meg i ansiktet hver gang jeg skulle titte litt for å se om jeg hadde klart å lure tid og rom, det hadde jeg heller ikke.

Det hele slo meg når 2 timer plutselig var løpt fra meg, og jeg begynte å tenke på lunch. (Hver fredag har vi middag istedenfor skive og døde fisker i tomatsaus.) Vi skulle ha taco, det var 30 minutter igjen, 30 aldri så lange minutter igjen til taco og min mage ulte som en tispe på løpetid. 

4 tacoer og en forspist gutt, var det fremdeles 3 timer igjen, og bevegelsen som virket aldri så lett rett før tacoen, var jeg ubevegelig, føltes som en tung versjon ”hode-skulder-kne-og tå”. 

Nå er det helg, min kjære og jeg skal slappe av, spise ben&jer… is krem (for reklame grunner) og bare slappe av. 

koselige drømmer og uortodokse våknignstider.

NB: Dette er en drøm.

Jeg skulle på butikken, på en søndag, med min mor, far og søster. vi var alle enige om at vi skulle til en søndags åpen butikk som hadde et fantastisk navn som ica coops expert ikea. Her solgte de spill, klær og krus. En enkel, upraktisk butikk å ha åpen på en søndag, men hit skulle vi. Det var lyst å solen skinte med masse varme grader pirrende ned på kroppen fra en sol som var 2 plasser på samme tid. Turen bort var.. vel det var ingen tur bort, vi gikk ut døren og der var vi i en bil på parkeringsplassen.

 

(Bakgrunnen er farget slik fordi jeg tror det er slik mine himmler i drømmene) 

Stå stolt av min far som jeg er, er det bare noen lukeparkeringer som ikke er mulige å ta, uansett hvor god sjåfør du er. Det er mest basert på at det praktisk talt ikke er fysisk plass til din bil mellom to store SUVer. Men frykt ikke, fordi de var så heldige å ha en sønn som kan telekinesis, vi skulle tross alt til denne butikken, og det var kun denne søndagen vi skulle dit.

Min raske problemløsning var en effektiv og uproblematisk en, min søster bestemte seg for å være igjen i bilen mens vi vandret inn mot det mørke fylte, store kjøpesenteret. Da vi kom inn døren, ble vi splittet, jeg forsvant opp fordi jeg skulle nå inngangsdøren først som en 4 åring kappløper med andre 4 åringer, eller 21 åringer kappløper for å få shotgun i bilen som tydelig er beregnet til den lengste sitter fremme.
Jeg kom så fram til døren og stormet inn med et glis over meg, for så å innse at jeg åpnet skuffelsens dør, jeg var på en akkutt lege inntak. Det vil si en akkutt hvor de tok inn syke leger og det var pasientene som gjorde dem friske. (Har ingen bilder for komplikasjoner av 3d effekt på paint, og lathet.)
Jeg snudde å gikk nedover for å møte min mor som sto klar med en nugatti skive. Vi begynte å gå på denne butikken da vi gikk å lo å smilte å alt var hyggelig. Min mor snudde seg og sa at jeg skulle få en gave av henne, slik vi kunne sitte hjemme å drikke te å se på TV.

Jeg skulle få en te kopp! Jeg har aldri fått en te kopp før, og i dette øyeblikk følte jeg meg som den samme 4 åringen med ola bukser og grønn trøye. Te kopp valget var lite, uoversiktelig og koppene ser ut til å ha blitt laget og tegnet av den samme 4 åringen, men som jeg er blir jeg ikke skuffet men heller glad for å få velge min egen kopp. Valget var ikke vanskelig:

Jeg tok elgen. Det var midt på sommeren og julekoppene på ica coop expert ikea var 6 mnd gamle, som vel har sin mening når butikken holdes åpen kun på søndager.

Elgen var den mest nøytrale og relevante koppen jeg kunne få mine hender på. Da jeg hadde plukket oopp elgen min, var jeg ikke helt sikker på hva som skjedde, men denne koselige, hjertevarmende drømmen, manglet noe. Den var blitt kjedelig, og så i min realesjon om at dette var en drøm, våknet jeg.

Jeg tok opp min Samsung Galaxy tab for å se hvor mye klokken var, ettersom det føltes som jeg hadde sovet i flere dager, var klokken til min overaskelse 23:00 og jeg var våken igjen.

Pokèmon vs. Ole Lukkøye

I dag, våknet jeg før Norges fugler, innsekter og normale mennesker, klokken var 04:37 og det eneste jeg klarte å tenke på var drømmen jeg våknet til. Jeg drømte om pokèmon, masser på masser av pokèmon, drømmen i seg selv var ikke så veldig viktig, det som boret seg inn i min mest undrene del av hjernen var et spørsmål jeg klarte å stille en annen pokèmon trener i drømmen min. (som lignet meget på min kjære.)
Problemstillingen går som følger:
- Jeg forstår at mine pokèmon bare blir utslitt etter en kamp, men hva skjer med ville pokèmon? Kan de dø? Kan pokèmon dø?

Disse spørsmålene våknet jeg halvsovende og grublene på, hvordan i all verden skulle jeg finne ut av dette spørsmålet? Tankene var mange og ole lukkøye var ikke å finne noen sted. Så jeg grublet, og tenkte. Når jeg endelig tok meg til rette og tenkte til megselv, eeehh.. hvorfor i all verden skulle dette være et spørsmål som holdt meg våken?

Klokken var mye, søvnen var på et få anntall timer og dataen var ennå på, der begynte min morning, klokken 05, med min kjære på skype. Det var ennå en time til jeg skulle på jobb, fremdeles mørkt og min fugl hadde ikke våknet enda, kan tro jeg følte meg som en bestevenn som forlater sin bestevenn, når jeg måtte tidlig opp av mine myke, varme, gode seng.

Tid for jobb. På med selv klippte jobb bukser, (som nå er shorts) en spekkhogger t-skjorte, og min "hei, her går jeg" fargerike jakke. Det var kaldt og vinden slo mot mine bare legger, her skulle jeg til all min overaskelse stå i 15 minutter før bussen kom å plukket meg opp. Trøtt som en halvdø zombie,  begynte jobben raskt og rett på. Det var hip hop på ørene, tanker som bare jeg kan tenke på en mandags morning, en duft av papir og betong støv suste gjennom mine nesekanaler som en "velkommen tilbake til jobb etter helg". Solen kom skinnende inn en sprekk fra de "sotete" vinduene som jeg er sikker på er sotet slik at man står i all uvitenhet overfor hvilket vær som venter når vi kommer ut derfra, som en liten motivasjon til å få tiden til å gå fort.

Jeg så at solstrålen akkurat kunne nå leggen min, men bare viss jeg rakkte den ut til solstrålen selv.
Med en varm glede, midt på leggen, stod jeg i en transe av for lite søvn, nytelse og kjedsomhet..

..I dette øyeblikket er jeg sikker på at jeg så slik ut. Som en zombie med sol på leggen, musikk i ørene og en hjerne som er slått av for et par deilige minutter, mens verden drar forbi i sin daglige stil.

Gleden over at klokken blir 15:00 og dagen er over, men min dag begynner er stor. Jeg blir glad av å møte folk jeg kjenner, men få ganger blir jeg så glad som når det neste skiftet kommer for å ta over min plass på maskinen og jeg kan dra hjem, til mangt mer viktige saker. Som for eksempel..

...Rommet mitt

Det ser ut som bakrommet til fretex, akkurat i den tiden folk føler seg mest villige til å gi vekk klærne sine. Det ligger klær, xbox utstyr, ledninger som er til ukjente redskaper, papirer, tallerkner, pappesker og mye mer.
Som de fleste mennesker gjør, "gidder" jeg ikke i det øyeblikket jeg er ferdig med skivene, å gå opp igjen med tallerken, fordi jeg skal jo opp igjen senere på dagen, men neida.
Den turen opp ble det mange ganger, men tallerken ligger igjen. Slik er det med alt på mitt rom, ting som hadde tatt meg 10 sekunder å gjør etter ferdig bruk, vil jeg heller la ligge til en dag hvor jeg kan bruke 1-2 timer av dagen min på å rydde alt på en gang, fordi det høres kjekkere ut og det er hva mødre gjør.

Vel, etter en 30 minutter med rydding ser nå rommet mitt slik ut.