2 stk. Fyldige jenter, 1 stk gips og 1 stk heisekran.

Det hele startet en aldeles nydelig dag i sommeren til 2. klasse.
Liten, uendelig med energi og naboens nye, blåe, og aldri så fristende hoppepute var min plan for dagen.
Jeg gikk over hekken min og kom inn i deres inngang til hagen hvor det allerede var et par unger samlet for å hoppe opp og ned å leke rundt med noe som så ut som en stor blå snegl. Den var ikke festet fast, heller ikke fullstending blåst opp så spretten var ikke bra og man fikk ikke lov til å være mer en 1 person, noe som alle barn på 7-8 år synes å være latterlig og uforståelig.

Men alle regler kan brytes. Mitt komplette bilde så noe slikt ut.

Jeg så to fyldige jenter, og en halv oppblåst hoppepute, som den adrenalin junkien jeg var tilbake i min barndom var bildet klart, og dette skulle vi fikse. Men som alle andre, trenger man å øve seg, fordi øving gjør mester, og man begynner gjerne ikke med full fart første gang man setter seg inn i en bil.
1 fyldig jente var en god oppvarming for mine fremtidige planer med å øke fart, vekt og bøye tid og univers.
Etter 5-6 hopp med 1 fyldig jente, var det på tide å senke oddsene for å overleve dramatisk. Akkurat i det min kamerat (en annen nabo) kom inn for å se hva alt dette spetakkelet var, presterer jeg og si.
"Skjekk nå! Dette e drid kult, verme!"
I det neste øyeblikk kom to store, fyldige, jenter. Vaggene i en O.K fart og hoppet på begge sider av hoppeputen.

Tiden stod stille og mens magesuget og min instinktuelle del av hjernen roper "KOM DEG BORT, DRITTUNGE!" sitter jeg med adrenalin og bare en tanke, jeg skal fly. I hvertfall i et par sekunder!

For meg, føltes det slik ut.

Så fikk jeg tatt på månen, bøyd tid og univers og fått det adrenalin kicket jeg som en 8 åring lengtet så mangt etter.

Selv om jeg vil annta at bilde så veldig annerledes ut for tilskuerene.

Jeg reiste meg opp, hadde ubeskrivelig vondt i min venstre arm og tok en titt for å finne ut av en arm ikke skal se slik ut.

I full sjokk tilstand, klarte jeg å løpe opp til rommet mitt, hvor det tilfeldigvis lå 3 madrasser spredt utover og som jeg gjorde når jeg hadde vondt i magen før, hoppet jeg på madrassen og rullet som en krokodille dreper bytter. Med en åpenbart knukket arm, er det å ta den verdens kjente 'dødsrullen' ikke anbefalt av noen leger eller doktorer. Min morfar kom å hentet meg og fikk meg til sykehuset hvor jeg ble lagt på narkose.
Det som slo meg var at denne gamle damen som uten tvil var en merkelig skapning når narkosen rant sakte men sikkert gjennom blodet, hun sa "det smaker enten pizza, eller løk".
I en halv våken state ville jeg kunne klare å tenke "Viss det blir løk så blir jeg inmari sinna!"
Alt hell gikk min vei og pizza smaken kom sammen med farger og en verden som gikk i surr.

Etter et par dager på sykehuset (Som jeg ikke gidder å fortelle om fordi det er verken morsomt eller underholdene) var det på tide å komme hjem. Hjemme ventet meg noe som en gutt på 8 år aldri trodde han ville få, når han har 3 brødre som var like ivrige etter elektroniske leketøy.

Naboen hadde tydeligvis fått så dårlig sammvittighet, så de tenkte at de skyldte meg noe for tragedien min. De hadde kjøpt en aldri så dyr gul, fjernkontrollert heisekran som til min store overaskelse gjorde det en heisekran gjør. Gleder gutter på 8 år og denne leken var nesten like høy som meg.