Skoleprosjekt og bunnfisk.

For et x anntall år siden ("x" fordi det lærte jeg var den matematiske bokstaven for ukjent anntall) reiste jeg og min tvillingbror til hytta sammen med vår farfar og farmor. Dette var da i sammenheng med et skoleprosjekt jeg ærlig talt ikke husker hva handlet om, som gjorde at vi fikk dra en uke på hytten.

Det er ikke mye jeg husker fra denne turen, men en ting er brent inn i min hukommelse for alltid. Det var en vakker dag og vi hadde planlagt hele uken å legge garn og bade etter på.

Dette kom selfølgelig ikke uten jobb i forveien, som min farfar alltid pleier å gjøre når noe gøy skal gjøres, må jobb gjøres først. Så vi fikk i ansvar for å gjøre garnet rent og flokefritt. Dette tok sin evighet av dagen og du som sitter å frusterer deg over at ditt iPhone/iPod headsett er i floker når du skal bruke det, vet ikke hvordan det da er å rette opp et gammelt garn som ikke er brukt på en god tid.

Turen ut var en nydelig tur, som alltid. (Jeg vil ikke tegne det i paint grunnet det klarer ikke å bli perfekt nok) Solen var på vei ned, det var varmt i luften selvom det var en frisk sørlig bris som slo over havet. Sjølukten og måkenes desperate rop etter oppmerksomhet kan ikke sammenlignes med annet.

Garnet var satt og mens vi dro, ble den oransje baljen som skulle vise hvor vi hadde lagt garnet, mindre og mindre. Nå måtte vi finne en stor flaske med tålmodighet og smøre det over oss, fordi vi måtte nå vente til neste dag før vi fikk se om vi fikk noe fisk i det hele tatt. Det var for så vidt greit, fordi nå skulle vi bade.
Mens vi hadde satt garn hadde vi hatt et termometer i vannet for å vise hvor varmt det var slik vi hadde en liten anelse om hva vi forventet oss. Den viste hele 20°C og vi gledet oss til å hoppe uti vannet.

Vi stod klar i badeshortsen da vi fikk en strålende idè! La oss gjøre dette nakne! Klokken var sent nok til at det ikke skulle komme noen båt vår vei, og vannet var jo varmt. Alt stemmet med hvorfor vi skulle hoppet i havet nakne.

 I blanke messingen hoppet vi uti vannet som dekket bokstavelig talt hele kroppen. Vi kom fort opp igjen i latter og et lite kjennetegn av frykt i ryggraden, vi var jo tross alt nakne i et av verdens store hav.

Vi snudde oss for å svømme mot båten, til all vår forbauselse hørte vi lyden av hva som tidligere har vært gode minner og kjære tider på hytten vår, skru seg på og kjørte fra oss. Dette var en forferdelig følelse av å bli forlatt av noen du stolte på og var glad i, hvordan kunne han gjøre dette mot oss, tenkte jeg.
Min tvillingbror begynte med engang og svømme mot båten alt han kunne, vi var begge meget erfarne svømmere og tenkte vi hadde farten som skulle til for å ta igjen båten.
I panikk og frustrasjon skulle man tro at man kunne svømme raskere en verdens raskeste båt, men i dette tilfellet var denne båten utrolig rask.

Det mest frusterende var at min farfar ikke kjørte raskere en at han ikke kjørte lenger fra oss, men vi kom heller ikke nærmere, og i all den emosjonelle svømmeturen følte jeg meg slik. Alt jeg kunne tenke på var "Eg e sikker på at der ligge någe på bonnen nå som ska spisa meg bare fordi eg e naken å totalt sårbare!" Og det var det helt sikkert, men jeg liker selv og tro at fisken egentlig lo litt av å se panikken i to gutter som hadde glemt å ta på badeshorts før de hoppet uti det store skumle hav.