1 svømmende dverg og 1 fun fact.

Det hele skjedde når jeg skulle på krets mesterskap i svømming i haugesund som en ung gutt.
Jeg var en aktiv svømmer i et par flotte år og har noen gode og mange dårlige minner fra mine konkuranser.

Når jeg kom ut av bilen og var på vei til den grå bygningen med murstein bygget utover på en slik stilig arkitektisk måte begynte jeg å grue meg.

Jeg gruet meg til hver eneste konkuranse. Ikke fordi jeg ikke kom til å vinne, men mest fordi jeg ikke likte presset på å yte mitt stresse med noe jeg forbinner med avslappende og morsomt, og alt oppmerksomheten en tenkte man fikk når man var ute i vannet og 30 foreldre satt å så på.

Inne i dusjen var selfølgelig alle garderobe plassene tatt og jeg måtte skifte mitt på gulvet sammen med et par andre gutter, hele stemingen i skifte garderoben på en plass man ikke kjente var sosialt ubehagelig.

Etter man skifter i garderoben er det på vei inn til dusjen. I blanke messingen, holdt jeg badeshortsen og badehetten i en hånd og den andre hånden på andre steder for å sjule hva en liten gutt er redd for å vise til hvem som helst. Mens jeg sto å dusjet å syntes alt dette var helt fælt, klarte jeg ikke annet enn å overhøre to personer som tydeligvis kjente hverandre prate om hvorfor de var så kalde.
Så sprakk det fra den ene i flott haugesund dialekt.
-"Eg blir alltid så kalle' på beinå mine"
Så svarte den andre,
-"Vel, visste du det atta når du teke av deg sokkane, så synke temperaturen på beinå med 2 gradår nesten med ei gong?".

Dette kunne jeg ikke slutte å tenke på, hvordan i all verden visste han dette var sant? (husk dette var før jeg hadde fått internett og klarte å bruke det til unyttige ting på egenhånd.) Stumlende på livets store gåte og et par tanker videre hørte jeg navnet mitt på høytalerene.
Nå var det min tur til å  gå bort til start plattformen, men på veien bort stumlet synet mitt over noe jeg ble helt satt ut av. Det var en dverg som stod 2 paller bortenfor meg og skulle konkurere mot meg. Jeg tenkte med engang; "Nei, eg komme te å taba mot en dverg." Jeg stod stille å tenkte litt på hva folk ville si om jeg ble slått av noen som ikke er større en hva en første klassing var.

Treneren min kom bort og sa at jeg måtte skynde meg fordi alle ventet, og ydmyk gikk jeg videre og unskyldte meg til tidtakeren som stod bak min start platform.
Det sa "pang" og konkuransen var i gang, jeg svømte 100m fri svømming, og svømte crawl i og med at det var det jeg tenkte kom til å gå raskest. Til venstre for meg måtte jeg alltid se hvor dvergen var henne, og hver gang ble jeg overasket.
Mine løp gikk forsåvidt bra og jeg kom hjem fornøyd.

Og selfølgelig når jeg kom hjem, måtte jeg kjekke om det han hadde sagt var sant, ville jeg miste 2 grader av meg dersom jeg tok av sokkene.

Slik satt jeg i et par timer, tok av sokken, og tok den på, for å se om jeg klarte å kjenne noen forskjell.