På fredag var det nesten helg, i hva som føltes som en evighet og mer. 8 ½ time på min heltidsjobb, på en fredag, kan for enkelte personer føles som 20 timer, og det er ikke bare enkelt i lengden. Jeg har mange ganger prøvd å ikke se på klokken i mine arbeids dager, men vaner er vaner, og da var det verst.
Jeg begynte å se på klokken når den slo 7, det er da min arbeids dag egentlig begynner, men pga. buss problemer og døgnet som ikke er helt enig med meg i de fleste tilfeller hvor jeg skulle ønsket å ha mindre og mer timer i det. Da var jeg tatt, jeg begynte å tenke på klokken hele tiden, tenkte ”åh, nå må det ha gått i hvertfall 20 minutter.” Nei, 20 minutter var 5 minutter, og skuffelsen var større og større for hver gang jeg så på disse 3 viserne som viser verden hvordan de skal leve sine liv i orden og som slaver til solens gang.
Etter 3 timer, var jeg aldri så lei av den røde, lille klokken så jeg klarte å se bort, men til alle skjermene, alle mobilene var det en klokke som lo meg i ansiktet hver gang jeg skulle titte litt for å se om jeg hadde klart å lure tid og rom, det hadde jeg heller ikke.
Det hele slo meg når 2 timer plutselig var løpt fra meg, og jeg begynte å tenke på lunch. (Hver fredag har vi middag istedenfor skive og døde fisker i tomatsaus.) Vi skulle ha taco, det var 30 minutter igjen, 30 aldri så lange minutter igjen til taco og min mage ulte som en tispe på løpetid.
4 tacoer og en forspist gutt, var det fremdeles 3 timer igjen, og bevegelsen som virket aldri så lett rett før tacoen, var jeg ubevegelig, føltes som en tung versjon ”hode-skulder-kne-og tå”.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar