Skoleprosjekt og bunnfisk.

For et x anntall år siden ("x" fordi det lærte jeg var den matematiske bokstaven for ukjent anntall) reiste jeg og min tvillingbror til hytta sammen med vår farfar og farmor. Dette var da i sammenheng med et skoleprosjekt jeg ærlig talt ikke husker hva handlet om, som gjorde at vi fikk dra en uke på hytten.

Det er ikke mye jeg husker fra denne turen, men en ting er brent inn i min hukommelse for alltid. Det var en vakker dag og vi hadde planlagt hele uken å legge garn og bade etter på.

Dette kom selfølgelig ikke uten jobb i forveien, som min farfar alltid pleier å gjøre når noe gøy skal gjøres, må jobb gjøres først. Så vi fikk i ansvar for å gjøre garnet rent og flokefritt. Dette tok sin evighet av dagen og du som sitter å frusterer deg over at ditt iPhone/iPod headsett er i floker når du skal bruke det, vet ikke hvordan det da er å rette opp et gammelt garn som ikke er brukt på en god tid.

Turen ut var en nydelig tur, som alltid. (Jeg vil ikke tegne det i paint grunnet det klarer ikke å bli perfekt nok) Solen var på vei ned, det var varmt i luften selvom det var en frisk sørlig bris som slo over havet. Sjølukten og måkenes desperate rop etter oppmerksomhet kan ikke sammenlignes med annet.

Garnet var satt og mens vi dro, ble den oransje baljen som skulle vise hvor vi hadde lagt garnet, mindre og mindre. Nå måtte vi finne en stor flaske med tålmodighet og smøre det over oss, fordi vi måtte nå vente til neste dag før vi fikk se om vi fikk noe fisk i det hele tatt. Det var for så vidt greit, fordi nå skulle vi bade.
Mens vi hadde satt garn hadde vi hatt et termometer i vannet for å vise hvor varmt det var slik vi hadde en liten anelse om hva vi forventet oss. Den viste hele 20°C og vi gledet oss til å hoppe uti vannet.

Vi stod klar i badeshortsen da vi fikk en strålende idè! La oss gjøre dette nakne! Klokken var sent nok til at det ikke skulle komme noen båt vår vei, og vannet var jo varmt. Alt stemmet med hvorfor vi skulle hoppet i havet nakne.

 I blanke messingen hoppet vi uti vannet som dekket bokstavelig talt hele kroppen. Vi kom fort opp igjen i latter og et lite kjennetegn av frykt i ryggraden, vi var jo tross alt nakne i et av verdens store hav.

Vi snudde oss for å svømme mot båten, til all vår forbauselse hørte vi lyden av hva som tidligere har vært gode minner og kjære tider på hytten vår, skru seg på og kjørte fra oss. Dette var en forferdelig følelse av å bli forlatt av noen du stolte på og var glad i, hvordan kunne han gjøre dette mot oss, tenkte jeg.
Min tvillingbror begynte med engang og svømme mot båten alt han kunne, vi var begge meget erfarne svømmere og tenkte vi hadde farten som skulle til for å ta igjen båten.
I panikk og frustrasjon skulle man tro at man kunne svømme raskere en verdens raskeste båt, men i dette tilfellet var denne båten utrolig rask.

Det mest frusterende var at min farfar ikke kjørte raskere en at han ikke kjørte lenger fra oss, men vi kom heller ikke nærmere, og i all den emosjonelle svømmeturen følte jeg meg slik. Alt jeg kunne tenke på var "Eg e sikker på at der ligge någe på bonnen nå som ska spisa meg bare fordi eg e naken å totalt sårbare!" Og det var det helt sikkert, men jeg liker selv og tro at fisken egentlig lo litt av å se panikken i to gutter som hadde glemt å ta på badeshorts før de hoppet uti det store skumle hav.

1 svømmende dverg og 1 fun fact.

Det hele skjedde når jeg skulle på krets mesterskap i svømming i haugesund som en ung gutt.
Jeg var en aktiv svømmer i et par flotte år og har noen gode og mange dårlige minner fra mine konkuranser.

Når jeg kom ut av bilen og var på vei til den grå bygningen med murstein bygget utover på en slik stilig arkitektisk måte begynte jeg å grue meg.

Jeg gruet meg til hver eneste konkuranse. Ikke fordi jeg ikke kom til å vinne, men mest fordi jeg ikke likte presset på å yte mitt stresse med noe jeg forbinner med avslappende og morsomt, og alt oppmerksomheten en tenkte man fikk når man var ute i vannet og 30 foreldre satt å så på.

Inne i dusjen var selfølgelig alle garderobe plassene tatt og jeg måtte skifte mitt på gulvet sammen med et par andre gutter, hele stemingen i skifte garderoben på en plass man ikke kjente var sosialt ubehagelig.

Etter man skifter i garderoben er det på vei inn til dusjen. I blanke messingen, holdt jeg badeshortsen og badehetten i en hånd og den andre hånden på andre steder for å sjule hva en liten gutt er redd for å vise til hvem som helst. Mens jeg sto å dusjet å syntes alt dette var helt fælt, klarte jeg ikke annet enn å overhøre to personer som tydeligvis kjente hverandre prate om hvorfor de var så kalde.
Så sprakk det fra den ene i flott haugesund dialekt.
-"Eg blir alltid så kalle' på beinå mine"
Så svarte den andre,
-"Vel, visste du det atta når du teke av deg sokkane, så synke temperaturen på beinå med 2 gradår nesten med ei gong?".

Dette kunne jeg ikke slutte å tenke på, hvordan i all verden visste han dette var sant? (husk dette var før jeg hadde fått internett og klarte å bruke det til unyttige ting på egenhånd.) Stumlende på livets store gåte og et par tanker videre hørte jeg navnet mitt på høytalerene.
Nå var det min tur til å  gå bort til start plattformen, men på veien bort stumlet synet mitt over noe jeg ble helt satt ut av. Det var en dverg som stod 2 paller bortenfor meg og skulle konkurere mot meg. Jeg tenkte med engang; "Nei, eg komme te å taba mot en dverg." Jeg stod stille å tenkte litt på hva folk ville si om jeg ble slått av noen som ikke er større en hva en første klassing var.

Treneren min kom bort og sa at jeg måtte skynde meg fordi alle ventet, og ydmyk gikk jeg videre og unskyldte meg til tidtakeren som stod bak min start platform.
Det sa "pang" og konkuransen var i gang, jeg svømte 100m fri svømming, og svømte crawl i og med at det var det jeg tenkte kom til å gå raskest. Til venstre for meg måtte jeg alltid se hvor dvergen var henne, og hver gang ble jeg overasket.
Mine løp gikk forsåvidt bra og jeg kom hjem fornøyd.

Og selfølgelig når jeg kom hjem, måtte jeg kjekke om det han hadde sagt var sant, ville jeg miste 2 grader av meg dersom jeg tok av sokkene.

Slik satt jeg i et par timer, tok av sokken, og tok den på, for å se om jeg klarte å kjenne noen forskjell.

2 stk. Fyldige jenter, 1 stk gips og 1 stk heisekran.

Det hele startet en aldeles nydelig dag i sommeren til 2. klasse.
Liten, uendelig med energi og naboens nye, blåe, og aldri så fristende hoppepute var min plan for dagen.
Jeg gikk over hekken min og kom inn i deres inngang til hagen hvor det allerede var et par unger samlet for å hoppe opp og ned å leke rundt med noe som så ut som en stor blå snegl. Den var ikke festet fast, heller ikke fullstending blåst opp så spretten var ikke bra og man fikk ikke lov til å være mer en 1 person, noe som alle barn på 7-8 år synes å være latterlig og uforståelig.

Men alle regler kan brytes. Mitt komplette bilde så noe slikt ut.

Jeg så to fyldige jenter, og en halv oppblåst hoppepute, som den adrenalin junkien jeg var tilbake i min barndom var bildet klart, og dette skulle vi fikse. Men som alle andre, trenger man å øve seg, fordi øving gjør mester, og man begynner gjerne ikke med full fart første gang man setter seg inn i en bil.
1 fyldig jente var en god oppvarming for mine fremtidige planer med å øke fart, vekt og bøye tid og univers.
Etter 5-6 hopp med 1 fyldig jente, var det på tide å senke oddsene for å overleve dramatisk. Akkurat i det min kamerat (en annen nabo) kom inn for å se hva alt dette spetakkelet var, presterer jeg og si.
"Skjekk nå! Dette e drid kult, verme!"
I det neste øyeblikk kom to store, fyldige, jenter. Vaggene i en O.K fart og hoppet på begge sider av hoppeputen.

Tiden stod stille og mens magesuget og min instinktuelle del av hjernen roper "KOM DEG BORT, DRITTUNGE!" sitter jeg med adrenalin og bare en tanke, jeg skal fly. I hvertfall i et par sekunder!

For meg, føltes det slik ut.

Så fikk jeg tatt på månen, bøyd tid og univers og fått det adrenalin kicket jeg som en 8 åring lengtet så mangt etter.

Selv om jeg vil annta at bilde så veldig annerledes ut for tilskuerene.

Jeg reiste meg opp, hadde ubeskrivelig vondt i min venstre arm og tok en titt for å finne ut av en arm ikke skal se slik ut.

I full sjokk tilstand, klarte jeg å løpe opp til rommet mitt, hvor det tilfeldigvis lå 3 madrasser spredt utover og som jeg gjorde når jeg hadde vondt i magen før, hoppet jeg på madrassen og rullet som en krokodille dreper bytter. Med en åpenbart knukket arm, er det å ta den verdens kjente 'dødsrullen' ikke anbefalt av noen leger eller doktorer. Min morfar kom å hentet meg og fikk meg til sykehuset hvor jeg ble lagt på narkose.
Det som slo meg var at denne gamle damen som uten tvil var en merkelig skapning når narkosen rant sakte men sikkert gjennom blodet, hun sa "det smaker enten pizza, eller løk".
I en halv våken state ville jeg kunne klare å tenke "Viss det blir løk så blir jeg inmari sinna!"
Alt hell gikk min vei og pizza smaken kom sammen med farger og en verden som gikk i surr.

Etter et par dager på sykehuset (Som jeg ikke gidder å fortelle om fordi det er verken morsomt eller underholdene) var det på tide å komme hjem. Hjemme ventet meg noe som en gutt på 8 år aldri trodde han ville få, når han har 3 brødre som var like ivrige etter elektroniske leketøy.

Naboen hadde tydeligvis fått så dårlig sammvittighet, så de tenkte at de skyldte meg noe for tragedien min. De hadde kjøpt en aldri så dyr gul, fjernkontrollert heisekran som til min store overaskelse gjorde det en heisekran gjør. Gleder gutter på 8 år og denne leken var nesten like høy som meg.

Klokker, klokker mer klokker og taco.

På fredag var det nesten helg, i hva som føltes som en evighet og mer.  8 ½  time på min heltidsjobb, på en fredag, kan for enkelte personer føles som 20 timer, og det er ikke bare enkelt i lengden. Jeg har mange ganger prøvd å ikke se på klokken i mine arbeids dager, men vaner er vaner, og da var det verst.

Jeg begynte å se på klokken når den slo 7, det er da min arbeids dag egentlig begynner, men pga. buss problemer og døgnet som ikke er helt enig med meg i de fleste  tilfeller hvor jeg skulle ønsket å ha mindre og mer timer i det.  Da var jeg tatt, jeg begynte å tenke på klokken hele tiden, tenkte ”åh, nå må det ha gått i hvertfall 20 minutter.” Nei, 20 minutter var 5 minutter, og skuffelsen var større og større for hver gang jeg så på disse 3 viserne som viser verden hvordan de skal leve sine liv i orden og som slaver til solens gang.

Etter 3 timer, var jeg aldri så lei av den røde, lille klokken så jeg klarte å se bort, men til alle skjermene, alle mobilene var det en klokke som lo meg i ansiktet hver gang jeg skulle titte litt for å se om jeg hadde klart å lure tid og rom, det hadde jeg heller ikke.

Det hele slo meg når 2 timer plutselig var løpt fra meg, og jeg begynte å tenke på lunch. (Hver fredag har vi middag istedenfor skive og døde fisker i tomatsaus.) Vi skulle ha taco, det var 30 minutter igjen, 30 aldri så lange minutter igjen til taco og min mage ulte som en tispe på løpetid. 

4 tacoer og en forspist gutt, var det fremdeles 3 timer igjen, og bevegelsen som virket aldri så lett rett før tacoen, var jeg ubevegelig, føltes som en tung versjon ”hode-skulder-kne-og tå”. 

Nå er det helg, min kjære og jeg skal slappe av, spise ben&jer… is krem (for reklame grunner) og bare slappe av.